Hvordan velger du riktig utdanning?
➡ ♥♥♥ Link: Hva burde jeg bli test
➡ ♥♥♥ Link: https://dating18plus.ru/Nurul1988
Den blir da kun testet for klamydia, som er den vanligstekjønnssykdommen. Og verst av alt: Det aksepteres av medspillere og trenerapparat.
Selv om død og skatt er de to eneste sikre tingene her i livet, så vil alle trenge penger også i alderdommen. Du har ingen Roy Keane som bjeffer til medspillere når de ikke yter 100 prosent og du har heller ingen sjef på sidelinjen som stopper hele treningen for å gjøre det krystallklart at dette bare ikke er godt nok. Fagopplæringskontoret i fylket ditt: har informasjon til deg som skal ut i læretid.
Hva skal jeg bli? - Har du spørsmål kan du sende meg en epost, epost-adressen finner du på siden.
Hvert lag hadde to trenere. Og trenerne fikk gå inne på banen i spillet og coache spillerne under kampen. Veiledning er vel kanskje et bedre ord. Var tydelig at det var et samspill her med dommeren som også var aktivt med i å forklare regler. Denne interaktive måten å coache i kamp på, var meget interessant. Med denne metoden, unngår man bl. Da Bendiksen ikke har fått gjennomslag hos noen av de mange avisene og magasinene han har forsøkt å publisere kronikken i — noe vi finner merkelig — har vi valgt å publisere den hos oss. Ullern-trener Alexander Bendiksen tar et kraftig oppgjør med treningskulturen i norsk fotball. Like før det hadde de også tapt for Makedonia, og det var i lys av den sedvanlige landslagsdebatten som rår etter svake resultater at Bendiksen tok til tastaturet. Vi mener kronikken er like aktuell i dag; treningskulturen har ikke endret så mye på to måneder, og ikke resultatene heller. Les den selv og bedøm! Hva må til for å gjøre norsk fotball bedre? Debatten om norsk fotball raser som regel på denne tiden av året siden landslaget har gjennomført nok en begredelig mesterskapskvalifisering, norske lag er utslått av Europa og utenlandsproffer varmer opp diverse Recaroseter. Det som er litt annerledes nå er at debatten nærmest er kontinuerlig og det går knapt en dag uten at landets aviser har en artikkel om hva som er feil i norsk fotball. Etter min mening starter de fleste diskusjonene i feil ende og fokuserer nærmest utelukkende på ting som lengde på sesong, antall lag i tippeligaen, antall spillere i store ligaer i Europa og økonomiske rammer, blant mye annet. Det man derimot ikke snakker så mye om er hva som faktisk skjer utpå treningsfeltet. I løpet av mine ti år som fotballtrener og spillerutvikler i Oslo har jeg reist rundt og sett svært mye av toppklubbers treninger. Etter min oppfatning er ikke treningskvaliteten i nærheten av god nok, og veldig langt unna den standarden jeg har opplevd etter gjentatte studieturer i Europa. Jeg har hatt faste besøk i både Ajax og Athletic Bilbao de siste ti årene, klubber kjent for å utvikle gode fotballspillere. Dette samarbeidet har gitt meg en bestemt oppfatning av at det trenes for dårlig i norsk fotball. Hva er det som kreves for å bli bedre i fotball eller hva som helst annet for den saks skyld? Skal en bli bedre til å spille fotball handler det om å lære så effektivt som mulig og helst fortere enn konkurrenter. Før en fotballtrening vil det si å ha noen klare tanker oppi hodet om hva og hvordan du skal bli bedre på en gitt ferdighet — altså en bevisstgjøring. Vi trenger spillere og trenere som vet hva som kreves, helt på detaljnivå, for å utvikle seg så effektivt som mulig. Det krever en tilstedeværelse som kan defineres på følgende måte: Tilstedeværelse i øyeblikket er det rommet hvor endring og dermed optimal utvikling kan skje, for oss alle. Bare det vi er bevisst på her og nå kan endres. Istedenfor å liste opp hvilke mentale prosesser i hjernen som er avgjørende for slik læring skal jeg heller ta for meg en konkret fotballtrening jeg bevitnet for ikke så lenge siden. Her vil jeg fokusere på noen helt konkrete prinsipper som forhåpentligvis gjør det enklere for alle å forstå hva jeg mener med læring og hvorfor det er det viktigste norsk fotball kan gjøre for å utvikle seg. De aller fleste oppvarminger foregår med hva jeg kan bedømme som begrenset kvalitet. Noen spillere småjogger rundt og viser begrenset tilstedeværelse, mens bare et fåtall forbereder seg på en god måte til resten av treningen. Jeg har enda til gode å se denne øvelsen med retning slik fotballkampen faktisk skal spilles. Er det et poeng i seg selv å bare ha ballen i laget uten å nærme seg motstanderens mål? Utvikler dette lagets evne til å angripe, får spillerne spille i sine «posisjoner på banen slik at relasjoner kan utvikles og forsterkes? Får spillerne øvd på situasjoner de ofte havner i i løpet av kampen? Er ikke hele poenget med fotballtreningen å bli bedre til å spille fotballkampen til helgen? Og verst av alt: Det aksepteres av medspillere og trenerapparat. På alle treninger jeg har sett er det ingen bevissthet rundt hvorvidt de elleve eller deler av 11-eren som skal starte neste seriekamp kanskje burde spille sammen for å bedre disse relasjonene. Det er heller ingen bevissthet rundt bruk av pausene; som regel går det et par spillere for å for å drikke, en annen leker med ball og de fem andre sitter spredt langs sidelinjen. Hvordan skal spillerne utvikle sine relasjoner og lære mer effektivt dersom de har åtte forskjellige oppfatninger om hva som skal forbedres? Svaret på alle disse spørsmålene er gitt, og når man ser treninger både på a-lags-, og ungdomsnivå i europeiske toppklubber er disse tingene på plass. Norske fotballtrenere har reist på x antall studieturer de siste årene, hvordan har vi unngått å ta med oss disse helt konkrete arbeidskravene til treningskvalitet hjem til bruk i vår lille andedam? Hvordan kan vi godta at treningskvaliteten vår ligger like langt bak europeisk toppnivå som resultatene våre? Eller er det nettopp derfor…? Det aller største ankepunktet jeg har er derimot kravsettingen til kvalitet fra spiller til spiller og trener til spiller. Det utspiller seg mange situasjoner hvor et lag mister ballen, men istedenfor å omstille for enten å vinne den tilbake eller komme seg på riktig side «dasser» spillerne rundt. Og verst av alt: Det aksepteres av medspillere og trenerapparat. Jo, det skapes en kultur om at 80 prosent er greit og da har vi allerede tapt. Dette er profesjonelle fotballspillere vi snakker om som har en oppgave, nemlig å utvikle seg selv og laget maksimalt i 5×90 minutter i løpet av en vanlig uke. Det virker som om det er aksept for at ting er «halvveis». Du har ingen Roy Keane som bjeffer til medspillere når de ikke yter 100 prosent og du har heller ingen sjef på sidelinjen som stopper hele treningen for å gjøre det krystallklart at dette bare ikke er godt nok. Når jeg sitter og ser på slike treninger kjenner jeg at jeg blir oppriktig forbannet og samtidig lei meg. Samtidig vet jeg at det er trenernes ansvar. For det er trenerne som skaper kulturen via god ledelse. Spillerne vil alltid følge en eksemplarisk leder, og det er på tide at vi på alle nivåer der det ønskes fremragende resultater faktisk tar i et felles tak for å heve kulturen hva angår det fantastiske begrepet treningskvalitet. Kvantiteten på trenerapparatet skal det ikke stå på når man ser treninger på toppnivå. Dersom du følger nøye med på disse treningene ser du ofte at det står alt fra 3-8 figurer avhengig av budsjettet i tjukke boblejakker fordelt langs sidelinjen, dette er støtteapparat. Halvparten av disse står som regel og småprater og småflirer sammen og konsentrerer seg åpenbart om helt andre ting enn fotballtreningen. Er ikke dette nettopp støtteapparatet sin jobb? Legges det en klar plan for støtteapparatets arbeidsoppgaver før hver trening? Eksempler som dette er fort noe som vil betegnes som en «ukultur», men jeg tror det handler vel så mye om kunnskap og kompetanse. Skal Norge bli bedre til å spille fotball må vi utvikle bedre fotballspillere. For å utvikle bedre fotballspillere må vi trene bedre. Vi må sørge for at hver eneste trening, uansett når den er på året, holder en så høy kvalitet som mulig. Dette er helt uavhengig av antall lag i Eliteserien, kunstgress eller gress, lengde på sesongen, osv. Disse faktorene er selvsagt viktige, men det viktigste vil alltid være den læringen som foregår hver gang en spiller tar på seg fotballskoene og krysser den hvite linjen. Her er vi dessverre milevis unna de beste og inntil vi begynner å fokusere på treningskvalitet i vårt daglige arbeid vil vi forbli akterutseilt. Det store treningskulturløftet vil være helt gratis å gjennomføre, men det er ikke sikkert vi vil se resultatene allerede i morgen. På sikt er det uansett garantert å gi resultater. Til det beste for norsk fotball.